Skrivemåte og språklige virkemidler

Maja Lunde skriver på en måte som jeg synes fenger, med blant annet svært gode og detaljerte skildringer, tankereferat, språklige bilder og realistiske replikker.

Språket i boka varierer etter hvilken person kapitelet følger. Kapitlene til William er skrevet i et veldig formelt språk, Tao sitt også i noe mindre grad, men George sine kapitler er skrevet mest uformelt. «Dessuten, sommeren i Florida, nærmere helvete kommer du ikke, klamt og hett og jævlig, med sinnssjuke tordenstormer flere ganger om dagen. Og sjøl om vinteren sikkert er helt grei, med sommertemperatur og lite regn, hvem ville vel leve uten skikkelig vinter?» (s. 63), er et utdrag fra George sin historie, og uformelle ord som «jævlig, sinnssjuke og sjøl» er brukt. «For det var fremdeles ikke for sent, han var ung, i den fasen av livet var det lett å bli forledet, forført av de enkle gleder. Følge sin lidenskap, hadde han kalt det, et argument jeg hadde den aller største aktelse for, nå gjaldt det bare å sørge for at han fant den høyverdige sorten. Mitt håp for ham var at han i møte med forskningen, med naturen direkte, skulle bli inspirert. At stoltheten jeg skulle vekke i ham, stoltheten over å være en del av denne familien, bære vårt navn videre, ville lede ham tilbake til den smale sti.» (s. 360-361), er et utdrag fra William sin historie, og det blir brukt formelle ord som «forledet, aktelse, høyverdige og den smale sti». Denne bruken av ulike formaliteter i språket er med på å forsterke personligheten til karakteren og tidsforskjellene mellom dem.

Skildringer er mye brukt i alle tre historiene i boka. «Jeg holdt den lenge i min, kjente hudens varme stråle gjennom hansken, hvordan styrken i meg kom tilbake gjennom denne hånden. Hun hånet meg ikke, hun lo ikke av meg, og jeg var henne så uendelig takknemlig. Øynene glitret over den vakre nesen, de satt langt fra hverandre, var så åpne for verden og livet, men først og fremst for meg. Tenk for meg! Aldri før hadde en ung kvinne sett på meg slik, det var et blikk som lot meg forstå at hun var villig til å gi seg fullstendig hen, til å gi meg alt, og bare meg, for hun så ikke slik på noen av de andre rundt oss.» (s. 139.140) er hvordan William skildre det første møtet med sin kone, Thilda. Skildringene som er brukt gir boka større dybde og mulighet til å skjønne det jeg-personene føler og ser.

Leseren får et godt innblikk i jeg-personene sine tanker igjennom tankereferatene i Bienes historie. «Om nettene sov jeg drømmeløst og tungt, som om noen la et svart teppe over bevisstheten idet hodet traff puten. Vissheten om at det ikke var mer jeg fikk gjort, ga meg en likevekt. Jeg var sikker på at jeg ville finne ham til slutt. Jeg måtte bare ikke gi meg. Men etter som dagene gikk, ble det vanskeligere å tro. Jo lenger ned på listen jeg kom, desto mer urolig ble jeg.» (s. 269-270) er hvordan Tao tenker om det å finne sønnen. Tankereferatene gjør at vi blir bedre kjent med karakterene, og leseren skjønner hvordan de tenker og føler i ulike situasjoner.

Språklige bilder er også et mye brukt språklig virkemiddel i boka. Både sammenligninger og metaforer er av de språklige bildene. «De to andre så også opp. Begge med uttrykk som om jeg var ei summende flue som hadde forvilla seg inn her» (s. 181) som er sammenligningen George bruker om seg selv når han besøker Tom på college. «Utafor vinduet stod en vegg av vann.» (s. 239) er en metafor som George bruker når han beskriver et voldsomt regnvær. «Jeg var et åtsel nå» (s. 397) er hvordan William bruker en metafor til å beskrive seg selv etter sitt endelige nederlag. Bruken av disse språklige bildene er, sammen med skildringene, med på å gjøre det enklere for leseren å se for seg det som foregår i boka.

Dialoger og replikker er også en viktig del av boka, som er med på å gi et bedre inntrykk av forholdene mellom de ulike karakterene. «Tom så opp fra boka. «Hvorfor sier du det ikke som det er?» «Hva mener du?» «Det er klart det rammer avlingene hans.» «Jo da.» «Han er et voksent menneske, han tåler å høre sannheten.» Han satte korken på tusjen, med et bestemt klikk. Klikket, måten han gjorde det på, fikk meg til å klå innvendig. Og orda, han ordla seg faen meg som en professor på femti. «Jeg trodde du leste», sa jeg. «Jeg er ferdig nå» «Ikke at du satt og lytta til mine samtaler.» «Men herregud, pappa. Vi er tre meter fra hverandre.»» er en dialog mellom George og Tom, som har et anstrengt forhold, og samtalen gjenspeiler det.

Alle disse språklige virkemidlene er med på å gi Bienes historie sitt eget særpreg.